Aurora Polaris - World ARC - Nesten fremme i Sør Afrika

10. november 2018

I kveld så jeg det! Det syregrønne flashet idet solen gikk ned. Nå har jeg
studert utallige solnedganger, og var i ferd med å si at det bare er noe
tull. Det er det ikke, for jeg har nå sett det med mine egne øyne!

Dette har vært en utrolig vakker dag! Vi har måttet gå med motor nesten hele
dagen, men himmelen har vært blå, og nesten skyfri. Da solnedgangen nærmet
seg, dukket det plutselig små skydotter opp rundt omkring horisonten. Solen
gikk ned, og etterlot seg alle regnbuens farger, først i et lyst slør. Siden
ble fargene klarere, og med mer kontrast. Jeg måtte sitte lenge og beundre
fargespillet. Lurte på om jeg skulle fotografere, men tenkte etterpå hvorfor
jeg skulle det? Nyt det her og nå! Det er ingen andre som behøver å se det!

Jeg sitter og ser på den vannrette horisonten. Enten jeg ligger, sitter
eller står, er den alltid i øyehøyde. Til og med når jeg går opp på en
fjelltopp, eller sitter i fly og ser ut av vinduet…. Horisonten er alltid i
øyehøyde!

Oppe på himmelen er det en tynn månesigd. Etter hvert som himmelen blir
mørkere, dukker stjernene opp. Noen stjernetegn gjenkjenner jeg. Nå kommer
månen til å være litt på min nattevakt. Senere antar jeg den forsvinner i
horisonten. Alle seileres glede, er å ha vakt ved fullmåne. Da blir det så
lyst og fint – dersom det ikke er overskyet, da.

Det er i grunnen ganske greit å være i seilbåt, for da slipper vi som regel
å måtte vike for annen trafikk – unntatt når det gjelder fiskefartøy, da.
Det sies at mange av de bare setter på autopiloten, og spiller kort eller
gjør andre ting, og glemmer å holde utkikk. De store fraktebåtene jeg
treffer på, viker tidlig, tydelig og tilstrekkelig. Av og til tar vi kontakt
med dem via VHF og spør dem om hvordan været er der de kommer fra. Vi har
naturligvis GRIB-filer, men det er alltid interessant å vite litt om hva vi
kan ha i vente – av bølgehøyde og vindstyrke, eller strømretning.

11. november 2018

Det var tungt å innse at vi ikke klarte å komme inn til Richards Bay i
kveld. Ikke fordi været var dårlig, for det har det ikke vært. Vi har seilt
i nydelig solskinn i hele dag, og kapteinen laget god middag og bakte
skoleboller og kanelboller. Kaptinnen leste ferdig boka si om 20-årige
Durita Holm fra Færøyene som seilte jorda rundt på egen skute. Det var ei
tøff dame, det! Hun ligner ikke på meg i det hele tatt. Vi har to helt
forskjellige ståsted, og forskjellige oppfatninger av mange ting. Likevel er
det mye lettere å lese boka etter å selv ha opplevd mye av det samme. Om jeg
hadde lest boka først, ville jeg sannsynligvis ikke forstått på samme måte
som jeg gjør nå.

Mens vi seilte, fikk vi en mail fra ARC om å sette ned farten, for vi ville
ikke klare å komme inn i bukta ved høyvann likevel dersom vi fortsatte med
samme fart. Å komme inn i mørket, vil bli vanskelig på grunn av alle lysene
som forvirrer de som ikke har vært der før. Dermed må vi ha nok en nattevakt
og seile inn ved daggry – på høyvann. Når det er sagt, har vi vært veldig
heldige med denne seilasen. Vi har ikke hatt noe uvær i det hele tatt, bare
den ene squallen, og da hadde heldigvis ikke kapteinen lagt seg ennå.

Nå skal vi altså rusle forsiktig nedover Afrikas sørøstkyst mot åpningen i
Richards Bay i natt. I morgen tidlig legger vi til i marinaen der inne, og
da begynner rengjøringen av båten igjen. Så blir det vel en god middag på
land, tenker jeg!

#end