Etter å ha seilt over halvvegs, kom vi til det området hvor vi kom til å ha
en del vind. Pål, sønnen vår, informerte om at dersom vi fortsatte med samme
kurs og fart, ville vi ankomme dette området innen tre dager. Nå er vi altså
her, og vi har vind fra 25-30 knop og ganske høye bølger. Jeg har ikke før
tørket opp sjøvannet hvor jeg sitter i cockpiten, før jeg får meg en ny
dusj. Vinden ventes å øke på, og vil være på det sterkeste i ettermiddag.
Etter det skal den dreie mot øst, og vi vil få den bakfra. Vi har gitt opp å
ligge i teten denne gangen. Det er forskjellige grunner til det. Vi har
bevist at vi kan seile fort, og nå dreier det seg mer om komfort og
gjensidig støtte fra våre medseilere. Slik situasjonen er nå, har vi avtalt
med naboen vår, Mischief, om å dreie litt nordover, slik at vi slipper
sideslingringen. Når så vinden dreier, vil vi også dreie med den slik at vi
får rettet opp kursen igjen.
Dette har ført til et forbud mot strikkesokker om bord i Aurora Polaris. Jeg
har lov å bruke dem mens jeg sitter oppe i cockpiten, men hvis jeg skal
nedenunder, må sokkene av. Det er ikke fullt så varmt lenger, så på nattetid
har vi både langbukser, sokker og tykke jakker når vi sitter vakt. Vi
forstår etter hvert at det er menneskene som er den største begrensningen.
Båtene våre tåler ganske mye, viser det seg.
Til tross for vind og bølger, sover vi godt når vi ikke har vakt. Ingen av
oss er trøtte på dagtid, men vi tar vekselvis en lur utpå ettermiddagen før
nattevakten tar til. Kapteinen sover bare unntaksvis i senga si. Han sier
han liker å sove ute i cockpiten, eller eventuelt i sofaen. Men av og til
lar han seg presse til å sove i senga, og da ser jeg at han sover veldig
godt! Det er jo noe med det å være kaptein og ha mesteparten av ansvaret.
Den første trettheten hans som jeg skrev om, forsvant ganske fort, og nå er
han sprek og oppegående igjen.
Noe tidligere, for en to-tre netter siden, måtte han ut på dekket alene og
tre om fokken og hovedseilet. Det kom et kraftig smell fra masta en halv til
en time etter at jeg hadde gått av vakt. Det viste seg at den kraftige
metallblokka som holder hovedseiltauet hadde vridd seg under belastningen og
røk rett av. Jeg er så glad det ikke skjedde på min vakt! Jeg hadde fått
panikk, tror jeg. Nå er hovedseiltauet tredd på ei blokk som har riktigere
retning enn den forrige, så det ser mye tryggere ut. Han skulle jo bare ha
vekket meg, slik at han hadde hatt backup om noe skjedde med ham der ute. –
Men det gikk godt, heldigvis!
IMG_0469 (WEB)