Fri Flyt - 8. desember: Snart framme - eller er det snart over?
Det er bare noen timer igjen til St.Lucia. Jeg sitter på min siste nattevakt
og justerer autopiloten med skiftende vind, men nå blåser det i alle fall
såpass at vi seiler i 5-6 knop. Det har det ikke gjort på noen dager. Til
dels oljeglatt vann i regndis eller måneskinn, og bading i lunket vann på
3000m dyp er også en utrolig Atlanterhavsopplevelse, men det er nå vind
seilere helst vil ha. Likevel har vi nydt sommerferiefølelsen og godt
selskap, og tatt motoren til hjelp inni mellom. At 6 mennesker har klart seg
på under 30 m2 - inkl skapplass, uten rømningsmuligheter i 17 døgn og
fortsatt har det utmerket sammen er ikke så verst. Ikke at vi egentlig er så
overrasket - vi valgte jo mannskap med omhu, og selv er vi jo ganske greie å
ha med å gjøre :)
I går spiste vi endelig selvfisket fisk - en Wahoo på nøyaktig 1m bet på
blekksprutagnet vårt, og all frustrasjon over avbitte snører og tapte
storfangster er hermed over. Det smakte dessuten fortreffelig!
Det har rett og slett vært et utrolig flott sjøreise på alle måter, og det
er faktisk med blandene følelser vi nærmer oss land. Karibien har lokket med
sin paradisiske natur i flere år, og veldig snart er vi der, men det er vel
så sterke følelser knyttet til at noe er over. Det store tigerspranget, det
enorme havet, all planleggingen, spenningen og forventningen i årevis har
mye av kjernen sin i dette første virkelig store havkrysset. Og nå er det
slutt. Vi har klart det!!! Tenk at det gikk så bra! Uten skader, sykdom,
trøbbel med båten eller ekteskapsbrudd - ikke uvanlige problemer på
langturer. Sies det. All grunn til å være takknemlig for alt vi har fått
oppleve! Noen sa en gang at et Atlanterhavskryss skulle vært på blå resept -
det kan jeg nå skrive under på. Atlanteren på denne årstiden, på disse
breddegrader er trygt og enkelt sammenlignet med f.eks Nordsjøen, og mye
varmere. Kan anbefales på det sterkeste!
Et refreng på Bjørn Eidsvågs siste plate har surret i bakhodet de siste
dagene. Teksten er opplagt metaforisk ment om det å endelig ha gode dager
(ikke dumt det heller), men verset i sin ordrette betydning handler om oss -
her og nå i en seilbåt på vei mot målet:
Me e snart framme nå
De'kje langt igjen
Det e fryd å ha medvind som følgesvenn
Me har go'e bør, me skal snart nå havn
Då skal gleden forløsast og sorgen blir aldri et savn.
Nå venter noe helt nytt som vi vet lite om, men vi har 4 måneder på oss til
å finne ut av den karibiske kultur og natur, og vi har rett og slett GOD
tid. Vi fikk oppleve "Fri Flyt" over Atlanteren, og håper det fortsetter.
Det blir rart å komme i land igjen - vi har hatt full tilvenning til
båtlivet. Snart skal vi kunne gå mer enn 20 skritt sammenhengende uten å
holde oss fast, og stabilitetstreningen natt og dag er over. Vi gleder oss
til en lang dusj i ferskvann, kald drikke, is og noen gode turer til fots.
Ellers har vi ikke savnet noe:)
Ingrid
Previous
|
Next