can we help
+44(0)1983 296060
+1 757-788-8872
tell me moreJoin a rally

Menu

Aurora Polaris - 19. juni 2017 - World ARC 2017-2018



Hvilke opplevelser! Vi gir oss ende over! Klokka er 21.15, og vi er i seng!
Dagen begynte på Qavea, og vi hadde avtalt med Shamal å gå derfra kl.08.
Shamal er et riktig fartsfantom, og vi hadde nok med å holde følge med dem.
De kom først til Taveuni, selv om vi motorseilte, og mot slutten hadde vi
til og med 9,5 knop innover mot bukta vi nå ligger i. Det lå en 4-5 båter
oppankret her fra før, så vi tenkte det var gode grunner til å være her.
Vi hviler aldri lenge, så vi var i land allerede 10.30. Da stod vi utenfor
en resort (et hotell) og lurte på om vi kunne ha lunsj der. Det kunne vi
ikke! Det var kun for hotellets gjester. Vi ville gjerne dra på
coastal-walk, den med alle fossefallene. Noen damer utenfor hotellet sa det
skulle komme en buss vi kunne ta dit, men vi (Aurora Polaris-crewet) hadde
ikke pakket ferdig til den turen, så vi begynte å lete etter alternativer
med en gang. Det ble en masse fram og tilbake med taxitur-buss-leiebil, og
vi endte med å bestille en taxi. Da taxibussen kom, begynte forhandlingene.
For de som kjenner kapteinen på Aurora Polaris, behøver jeg ikke fortelle at
vi hadde en god deal med en gang. Vi fikk taxi både i dag og i morgen for
mindre enn det en leiebil koster, og i tillegg har vi sjåføren som
kjentmann! Han kjørte oss til Somosomo, hovedstedet på øya. Der fikk vi tatt
ut penger, lokale fijidollar, slik at vi fikk oss lunsj. Etterpå kjøpte jeg
meg ei second-hand bukse, slik at jeg følte meg litt mer anstendig kledt. De
forsikret meg om at jeg kunne bruke shortsen jeg hadde på meg, men det var
ingen andre jeg kunne se som viste knærne slik jeg gjorde. Det er nemlig
slik at vi på Fiji (på landsbygda), særlig damene, må tildekke knær og
skuldre. I tillegg får vi ikke lov å ha noe på hodet, heller ikke
solbrillene. Hvis vi skal oppbevare solbrillene et annet sted enn på nesen,
må vi ha dem hengende fra kragekanten eller liggende i veska (eventuelt i
etui). Det er fornærmende å bruke dem som hårbøyle. (Jeg glemmer det stadig
vekk, og må ha støtt flere allerede!)
Etter å ha handlet frukt og grønt, kjørte taxisjåføren oss tilbake til
stranda hvor dinghyen lå. Han sa at vi kunne spise middag på en restaurant
rett i nærheten av der vi hadde lettbåten på stranda, og vi bad han om å
bestille et bord til oss der kl.18, noe han lovte å gjøre.
Klokka ble 17.30, og vi måtte gjøre oss klar til å dra i land igjen. De
viste seg å være lettere sagt enn gjort. Det var begynt å bli lavvann, og
plutselig stod dinghyen på korallene! Vi var langt fra stranda, og måtte ta
årene fatt for å komme oss løs igjen. Et stykke fra land måtte vi gå uti og
dra dinghyen inn. Vi var redde for at det kunne flø igjen, derfor dro vi
lettbåten laaaangt inn på stranda og fortøyde den godt. Før vi hadde dradd
fra Aurora Polaris, syntes vi det så merkelig stengt ut på restauranten, men
så oppdaget Terje at der var lys der likevel, så vi tenkte at de nok åpnet
kl.18. Da vi begynte å gå mot veien, så vi plutselig taxisjåføren vår stå på
stranda. Han beklaget seg at han hadde glemt at det var mandag, og at
restauranten hadde stengt, derfor var han der for å få oss til en annen
restaurant! Vi var overveldet av servicen han gav oss, og inviterte ham med
oss slik at han også kunne få spise med oss. Det var en riktig trivelig
restaurant/hotell. Vi bestilte en lokal rett, fisk i kokosmelk med kassava
og grønne blader, mens taxisjåføren foretrakk fish&chips. Der var også
dekket til kava-seremoni, og vi var invitert. Sjåføren ville svært gjerne
være med på den, og da vi hadde spist, gikk han og satte seg på golvet oppå
palmemattene for å delta. Der satt en gjeng med menn, to med gitar, den ene
med kavabollen foran seg. Hver gang han hadde sunget/spilt en sang, rørte
ham i kavabollen med skallet av ei halv kokosnøtt, fylte det med kava og
rakte det til en av de som satt i sirkelen. Da skulle den som tok imot,
klappe en gang, si «bulla» og drikke opp alt innholdet, levere
kokosnøttskallet tilbake og klappe tre ganger. De ville at jeg også skulle
sette meg ned, og da det ble min tur, fylte de skallet bare halvt og rakte
meg det. Jeg drakk i alt to halve skall, før jeg takket for meg og gikk
tilbake til bordet.

Da vi spurte sjåføren om når han vanligvis gikk til sengs, sa han at det var
omkring kl.20. Vi gav ham dobbelt av det han ville ha for å kjøre oss, sa
godnatt og gikk til dinghyen for å komme oss ut til båten. Men hvilket syn!
Bukta var omtrent tørrlagt, og dinghyen lå nesten oppe på veien! Heldigvis
hadde vi to lykter. Terje og Rita lyste rundt omkring for å finne letteste
vei tilbake. De gikk utover på korallene, og korallene var så kvasse at de
gikk gjennom skoene til Rita. Til slutt snakket vi oss til en løsning, tok
dinghyen mellom oss og begynte å dra den ut der vi trodde det var best. Da
den fløt, satte vi oss oppi. Så tok vi årene fatt, mens to andre lyste og
viste vei. Til slutt innså vi at vi ikke kom noen vei. Vi måtte ut av båten
og dra den over til kanten av korallene. Da vi var av revet, begynte vi å
lure på hvordan det skulle gå i morgen, nå når vi var så opprevet av
koraller. Nå har vi plastret føttene, i alle fall jeg, så får vi ta det som
det kommer!
#end


Previous | Next