Aurora Polaris - 12.-15. juni 2017 - World ARC 2017-2018


Det gikk som planlagt! Vi kom inn i atollen Vanuana Balavu, og gikk til
Lomolomo. Der ventet toll og immigrasjon på oss. Vi trodde de skulle komme
om bord, og jeg hadde hatt et svare strev med å rydde opp etter seilasen. En
del saker og ting har en tendens til å fly rundt når vi stamper av gårde i
slik vind vi har hatt de siste dagene. De speedet imidlertid opp den
prosessen, så kapteinen for av gårde med alle papirene til «Laura Dawn». Der
fikk han ordnet både immigrasjon og internett for oss.

Senere gikk vi i land i den lille fiskerlandsbyen som minner meg litt om en
vi besøkte i Las Perlas. Her var det imidlertid litt ryddigere, selv om
Lomolomo var ramponert av syklonen Winston i februar 2016. De fortalte oss
at bare i denne landsbyen var seks mennesker omkommet. De hadde fått noe
støtte fra New Zealand og Australia for å bygge opp skoler og sykehus
etterpå. De hadde ingen erstatning fra forsikringsselskaper, kun fra staten.
Ennå, halvannet år etter syklonen, jobber de med gjenoppbygging etter
ødeleggelsene!

Vi tok dinghyen til land, og gikk en liten tur for å kikke på landsbyen.
Traff vi noen, slo vi av en liten prat med dem, og vi spurte om vi fikk lov
å fotografere. Alle vi spurte gav sitt samtykke. Vi fotograferte inn i en
liten, velholdt hage. Der trippet høns, haner og kyllinger sammen med
kattene og hundene. En ung mann stod under et tre og laget i stand middagen.
Han hadde ei stor skål laget av en dobbe fra et fiskeredskap. Han hadde
kuttet kula i to deler, og laget to skåler av dem. Ei mor og en datter satt
ute på vevde tepper av palmer og laget i stand materialer til flere tepper.
Vi spurte dem hvor ofte de måtte klippe plenen, og fikk flere svar. Jeg
foreslo to ganger i uka, men da sa kona at det bare var en gang i uka. En
annen sa det var en gang i måneden, så vi var like kloke. Gresset var
imidlertid kort og velstelt.
Vi fikk tatt ut penger hos en slags bankagent. De andre følgesvennene våre,
hadde også prøvd å ta ut penger, men de fikk ikke. Kapteinen på Aurora
Polaris er ikke den som gir seg i første sving, så vi meddelte at det gikk
an. Dermed var det noen flere som også fikk tatt ut litt.

På vår vandring langs stranda, fikk vi snakket med både skoleelever på vei
hjem, sykehuspersonell, og fiskere. Sistnevnte var på stranda og kastet
garn. De dro opp 30-40 fisk av ulike størrelser og arter. Kapteinen var
interessert i hvordan de gjorde det, om de skulle selge fisken, og hvordan
de tilberedte dem. Vips, så var vi invitert om bord i en tug-båt for å spise
Fiji-tilberedt fisk. Vi sa vi hadde en middagsinvitasjon, og da sa de vi
kunne komme dagen etter og spise frokost med dem. Det takket vi selvfølgelig
ja til!

Kvelden hadde vi om bord i «Laura Dawn». Der fikk vi bli litt bedre kjent
med datteren til Andrew, eieren av båten. Stefano, vår ARC-medarbeider,
hadde laget italiensk mat. Siden vi hadde Cecilie Hammersland om bord, ble
vi også invitert. Det var en hyggelig aften sammen med mange kjente. Stefano
hadde laget carbonara, og Elisabeth hadde med salat. Vi bidro med litt knask
attåt. Disse katamaranene har så god plass, at det slett ikke var trangt
selv om vi var 7 stykker rundt bordet. De to jeg ikke har nevnt, var våre
tidligere naboer på Niue, Steven og Elisabeth fra «Sumore».
Klokka 6 neste morgen, var vi alle tre oppe og «steinklare» for frokost på
tug-båten. Kapteinen hadde bakt kanelsnurrer, jeg traktet kaffe, og så dro
vi inn med dinghyen. Da vi kom ut til brygga hvor tug-båten lå, fant vi ut
at vi ikke skulle være i den, men i lekteren som lå klemt mellom kaien og
tug-båten. De ønsket oss varmt velkommen, og vi tok av oss skoene og gikk
inn i et rom med flettet palmematte. Vi hadde tatt av oss skoene, og ble
bedt om å sette oss ned på matta. Rundt omkring oss hadde vi køyesenger på
alle kanter, og en mann lå enda i senga si. Vi håndhilste på alle sammen. De
kom til litt etter litt. Det startet med et par mannfolk, og så økte det på
etter hvert.

Først fikk vi kokt fisk, ett stykke til hver. Det var kokt kassava til, og
noen bittesmå sitroner og grønne chili. Vi forsynte oss, og begynte å spise.
Etter hvert måtte de demonstrere hvordan vi skulle spise. Vi skulle klemme
ut safta av de små sitronene, knekke chiliene oppi, og strø litt salt i
safta. Deretter skulle fiskestykkene dyppes i sitronsafta og spises. Det
smakte veldig godt, og så fikk vi store kopper med fiskekraft/suppe å drikke
til.
Da vi var ferdige med fisken, dekket de med Fiji-brød (hvitt brød) og
syltetøy. De drakk kakao til måltidet, og etterpå fikk de kanelsnurrer og
kaffe av oss. Vi fortalte om turen vår, og de lurte på om vi ikke kunne
komme tilbake neste år. Jeg sa at det kunne vi nok ikke. Da ville de ha
muligheten til å følge oss på bloggen. Dette var ei gruppe på 12 mann. De
skulle lage/erstatte alle sjømerkene som ble tatt av syklonen som herjet
denne atollen for ett og et halvt år siden.

Neste bukt, Malaka bay, var vi invitert til landsbyfest om kvelden. Da vi
hadde ankret opp, tappet vi sjøvann i badekaret, fant saltvannssåpe og fikk
Cecilie oppi badekaret. Vi måtte naturligvis fotografere, for vi regnet ikke
med at hun ble der så lenge. Ganske riktig! Så snart de andre hadde fått
ankret opp, begynte trafikken på VHF-en, og Cecilie måtte ordne opp – fra
badekaret. Da måtte vi jo invitere de bort, slik at de fikk bivåne seansen.
Jeg fikk air-droppet noen bilder til Cecilie, og hun delte videre.

Om kvelden dro vi inn til landsbyen. De hadde laget stort partytelt for
anledningen, dekket bord med hjemmelaget mat og drikke, laget scene og satt
fram plaststoler til oss. De holdt tale, og pastoren ba en bønn for oss.
Deretter fikk vi forsyne oss av alle de gode rettene. Etterpå danset de
akkompagnert fra en musikergruppe som satt rett bak oss. Som tidligere sett,
var dansen mye armbevegelser. Musikergruppen fortsatte etterpå, og de laget
til en polonese for å få oss med. Det lyktes de delvis med! Vi avtalte med
landsbybeboerne å komme tilbake om morgenen for å besøke skolen. Før vi
gikk, satte vi igjen poser med gaver til de yngste landsbybeboerne.
Nese morgen dro vi som avtalt inn til landsbyen. Da hadde de laget en liten
«stand» med hjemmelagede vesker, hatter, myggpisker og matter, det meste
laget av kokospalmer. Jeg kjøpte ei veske, og Terje en myggpisk. De eldre
damene spurte oss om vi hadde hatt det kjekt i går kveld, og da vi bekreftet
det, repliserte de: «Jammen dere danset jo ikke!» Vi var himmelfalne! «Vi
trodde da ikke at dere likte at vi danset!» «Vi hadde jo ordnet med orkester
for at dere skulle danse!» var svaret. Så feil kan man altså ta!

Så var det skolebesøk! Veien gikk oppover fra stranda, og bak første
høydedrag var ei slette der det stod noen brakker. Det var forventet at vi
skulle ta av oss på føttene før vi gikk inn, og inne var det vevde
palmetepper med fargede pyntekanter. De minste elevene satt på teppet med
tegninger de skulle fargelegge. Noen eldre elever satt i to grupper nærmere
tavla, som så ut som ei hyntonittplate (vet ikke hvordan det skrives).
Overalt på veggene var det skrevet stillaser for læring. Det så ut som de
hadde svært god kvalitet på skolen. Eneste tillatte språk var engelsk.
Uniformene var det varierende kvalitet på, men det så ut som om de skulle
være i blått og hvitt. De viste oss tomta hvor den nye skolen skulle bygges,
men ingen visste når byggeaktiviteten skulle begynne. Skolen var en av
bygningene som ble ødelagt av syklonen.
Vi stakk også innom kirken. Den var meget enkel! Ikke mye pynt eller stæsj.
Belysningen var ei lyspære som hang i et stativ, og framme lå en stor,
velbrukt Bibel og et par kollektkurver snudd opp-ned. På gulvet lå
hjemmelagde tepper i en slags patchwork teknikk.

Etter å ha tatt avskjed med befolkningen, dro vi videre – hver til vår bukt.
Vi fulgte med «Shamal» og «Ashia», for vi skulle ha avskjedsmiddag sammen.
Dagen derpå dro Ashia videre mot møtestedet vårt som er i begynnelsen av
juli. (Shamal skal være her på Fiji, og vi skal snart hjem – i august.) Vi
bestemte oss for å gå i land på ei brygge. Der fant vi ei trapp med nesten
300 trappetrinn. Vi begynte å gå oppover, og nesten oppe traff vi et par som
hadde gått tur der. De fortalte at det bodde folk der oppe, og at de
forventet en gave av oss for å få lov å gå der. Jeg sa at jeg hadde kava med
i ryggsekken, så da våget vi å fortsette. Da vi kom opp, var det helt riktig
en gård der oppe. Vi gikk gjennom grinda, og ei dame kom mot oss. Hun ønsket
oss velkommen, tok oss med til butikken og bad oss om å skrive oss inn i
gjesteboka. Det var en liten butikk, og sparsomt utvalg. Hun fortalte at de
hadde gård med sauer, kveg og hester, og hun fortalte oss hvor vi kunne gå.
Før vi gikk gav jeg henne posen med kava. Da klappet hun to ganger i hendene
og sa et ord vi ikke forstod, men vi skjønte at det var bra vi hadde den
med.

Vi hadde en kjempefin tur, og fant en utkikksplass der vi fotograferte «Bay
of Islands». Vi ble enige om å gå dit med båtene våre etterpå.

#end