Aurora Polaris - 18.-19. Mars 2017 - World ARC 2017-2018


Lørdag den 18. holdt på å gå inn i rekken av helt vanlige dager, da den
plutselig ikke var helt vanlig likevel. Terje hadde lovet meg å ta inn
fiskesnøret for kvelden, «.. for jeg er IKKE interessert i å dra opp noen
ting på min vakt, særlig ikke om natta!» Jeg vet ikke om han reiste seg for
å gjøre det, eller om det var aktiviteten bak på hekken hvor fiskestanga
står som fikk han til å reise seg, men plutselig var det full «fyr». Det var
«på med beltet», og han måtte sitte ned, fordi det var nok ingen liten
fangst! Jeg fløy rundt ham og tilbød all mulig assistanse som jeg kunne gå
god for. Sånn som, skal jeg lyse med lyskasteren? Skal jeg hente fjøl og
kniv? Vil du ha vann? Sånn holdt jeg på, og jeg skal fortelle dere at det
tok tid! Fisken bet på kl 21. Kl. 22.30 klarte han å få den opp i båten. Jeg
fant vekta, og tunfisken veide 10,5 kg. Da måtte jeg fotografere, og siden
holde lykta mens han skar av hodet og fjernet innvoller, samt vasket vekk
blod. Terje forsøkte å partere fisken bak på dekket, men den var så stor, at
jeg foreslo at det ble gjort inne på kjøkkenet. Han laget flotte fileter av
kjøttet, som var like rødt som storfekjøtt. Han ville også vakuumpakke det,
men jeg puttet det i plastposer og la det i kjøleskapet. «Det får vi gjøre i
morgen! Nå må du sove!» Han hadde allerede brukt 3 timer av min vakt til
dette, så jeg sa at jeg kunne sitte vakt til kl.6 om morgenen.

Søndag morgen da jeg stod opp, holdt fiskeren på med pakking av
tunfiskkjøtt. Da det var ferdig, måtte vi planlegge plassen i frysa, som jeg
sa allerede var full! Ut med alt, og det var ikke lite! Sortering og
ompakking og ny plassering. Det ble ikke frokost før kl.11 (Galapagostid)
Resten av dagen ble brukt til avslapning, og fiskeren ønsket å legge seg en
time tidligere i kveld, hvis det var OK for meg. Det fikk han lov til.

Det var en ting til i dag! Jeg våknet til opplysningen om at vi var
innhentet av en av våre følgesvenner/konkurrenter. De hadde visst sett oss
hele natta, og jeg må ha vært så trøtt at jeg trodde det var ei stjerne. De
tok kontakt på VHF-en og fortalte at de hadde gått forbi «Aurora», og
visstnok også fotografert de. De har for øvrig brukt hele dagen i dag på å
forsøke å gå forbi oss, men har ennå ikke helt lykkes med det.
Konkurranseinstinktet våkner hos oss begge når slike situasjoner oppstår. Da
er det «opp med alle kluter og lommetørklær».

Mens jeg holdt på med denne bloggen, og skrev om fiskingen i går, hørte jeg
en rar og uvant lyd bak på hekken. Jeg hoppet over på dekket og kikket der
lyden kom fra, og jammen meg hang der på en ny tunfisk på den kroken som
bare så vidt hang nedi vannflaten! Hva tror dere jeg gjorde? Vekket
fiskeren, selvfølgelig! Denne gangen fikk han lov å hive fisken uti igjen,
for nå har vi nok tunfisk for resten av turen.

#end