Aurora Polaris - St. Helena, - en øy midt i Sør Atlanteren

23.- 28.januar 2019

Aurora Polaris motorseilte de to siste døgnene helt inn til St. Helena, og
vi ankom i grålysningen. Da var det helt fullt på alle mooringene, og vi
måtte legge oss på anker. Slik det fungerer her, er at ingen har lov å bruke
sin egen lettbåt for å fortøye den til land. Vi kan frakte folk inn, men må
returnere lettbåten til egen båt. Dersom alle skal til land, må vi bruke
taxibåt. Den må bestilles over VHF, og de har rutetider vi forholder oss
til, en pr time. Det har skapt en del frustrasjoner, både for båtfolkene og
for beboerne. Vi har imidlertid nå vent oss til det, og det betyr i praksis
at når vi går i land, så gjør vi det for resten av dagen. Ofte blir det
siste taxibåt tilbake, noe som igjen betyr at vi må returnere ved 18-tida
dersom vi ikke har spesialavtaler om et senere tidspunkt. Alt må avtales og
tidfestes!

Vårt første møte med St. Helena var svært positivt. Vi gikk i land, inn
gjennom byporten og opp i hovedgata. Innsjekken var svært langt oppe, og vi
syntes det var ganske bratt og varmt å gå opp, men ble overrasket over hvor
godt vi ble mottatt. For første gang på hele vår seilas jorden rundt, har vi
måttet presentere vårt europeiske helsetrygdkort. Dersom vi ikke hadde hatt
det, måtte vi kjøpe egen forsikring hos dem.

Etter innsjekken utforsket vi butikkene i Jamestown, og fant ut at det kunne
bli litt vanskelig å få tak i frukt på denne plassen. Vi fikk tak i salat,
agurk, tomater og poteter, men kapteinen fikk ikke tak i epler! Da ble det
tilløp til litt panikk, og strakstiltakene ble rasjonering av eksisterende
beholdning om bord.

En annen viktig post på agendaen, var sim-kort (internett). Problemet med
det, var imidlertid at dekningen var så som så. Dermed ble det til at vi
samlet oss på hoteller og restauranter for å kjøpe internettilgang. En time
nettilgang koster £6,60, og kapteinens oppgaver var naturligvis viktigst.
Dermed kommer vi nå til det avgjørende spørsmålet for alt som har med
blogging å gjøre: viktighet, tid og prioritet. Som dere som følger med oss
forstår, har vi et ganske stramt program de fleste stedene vi oppholder oss.
I tillegg stakk vi av til Namibia, og fikk dermed svi litt for det. Ikke at
det gjør så vondt, for det var en fantastisk opplevelse for oss, men vi fikk
litt kommentarer fra noen av de andre i flåten – flest positive, heldigvis!

Onsdag kveld ble vi med på en liten rundtur til pubene på øya. Meningen var
å få innblikk i den engelske tradisjonen det er å gå på bar. Den første
baren vi kom til var stengt. Den andre baren vi skulle til var åpen. Den så
ut som et forlatt selskapslokale med stoler stablet langs veggene. Ingen
bord var utplassert, bare et biljardbord i midten av det ene rommet, og det
var tildekket av et klede. Ei luke i veggen indikerte barfunksjon, og jeg
spurte om det gikk an å kjøpe drikke, noe jeg fikk positiv respons på. De
solgte imidlertid bare kalde drikker, så jeg kjøpte en boks ingefærøl. Det
begynte imidlertid å ulme rundt omkring i flokken, for de andre lurte på om
hvor vi skulle spise. Vi fikk til svar at de hadde medbragt mat, og vi
skulle spise her. Da ble det nok for noen av medseilerne våre, som forlangte
å bli kjørt tilbake til byen for å spise der! Det ble nesten håndgemeng, for
arrangørene ble naturligvis skuffet over de kravstore seilerne, og
stemningen var veldig trykket. Resultatet ble at vi ble kjørt tilbake til
Jamestown, og vi fant oss en orientalsk restaurant og spiste der. De måtte
tilkalle ekstrahjelp siden de ble invadert av seilere, og vi godtok å bli
servert samme type mat, siden de ikke var forberedt på et slikt voldsomt
besøk.

Torsdag var dagen for rundtur på øya. At det var samme arrangør som stod for
den turen, gjorde at vi nok var litt avventende. Vi hadde Collin som sjåfør,
samme som kvelden i forveien. Han var veldig hyggelig mot oss, og vi fikk
besøke Napoleons gravsted, værstasjonen på øya, med oppsending av
værballongen klokka 11.15, deretter Napoleons hus (han hadde flere)! Snakk
om å være fengslet på St.Helena og likevel bo i et gyllent bur med
bevegelsesfrihet over hele øya! Det sier litt om hvor stor makt han hadde!

Turen ble avsluttet med besøk på guvernørens eiendom og Knoll fort, med
utsikt over havet og øya.

Vi var godt fornøyde med denne dagen, og ble sittende ved det stedet vi
skulle ha prisutdeling og fest om kvelden. Det var da vi skulle tilbake til
båtene våre, at taxibåtordningen ble et lite hodebry for oss. Alle ble
imidlertid fraktet ut, men vi fikk irettesettelse fra rally-control om å
overholde ferjetidene. Det hjalp ingenting at arrangementet vårt holdt på så
lenge at siste båt var gått. Det var vi som måtte passe på å overholde tida!

Fredag dro vi på hvalhai-tur. En utrolig, fantastisk opplevelse, og tusen
takk til Martin som tok seg av kaptinnen slik at hun også fikk en
nær-opplevelse av hvalhaien. Den kom rett mot oss, med en svær munn, og vi
hadde ikke lov å være nærmere enn tre meter fra den. Det var jammen ikke
lett når den selv oppsøkte oss!

Fredag kveld fikk vi fisk og chips i yachtklubben, og passet godt på å være
til stede før siste taxibåt forlot brygga.

Lørdag formiddag startet rallyet igjen mot San Salvador, Brasil. Helen og
Martin vinket dem farvel, og kaptinnen gikk de 699 trappetrinnene opp Jacob’s
ladder – og ned igjen. Hun var litt redd for at det ikke skulle bli tid for
henne til å gjøre det. Kapteinen brukte mye tid på internett for å få tak i
batterier til AP og bil slik at vi kunne komme oss rundt. «Influencer» hadde
imidlertid klart å leie seg en BMW, og inviterte oss på biltur. Dermed fikk
vi guide dem litt rundt, siden de ikke hadde vært med turen på torsdag.
Uheldigvis er alle museene stengt i helga, men vi fikk i alle fall vist fram
flott landskap og planlagt litt for dagene som kommer.

Den kvelden hadde vi «Aussie-day» om bord i «Influencer». Det betyr at alle
inviterte hadde med seg grillmat og drikke for dem selv. «Influencer» holdt
«lokale». Helen og Martin hadde laget deilig potetsalat, salat og grillet
pølse vi hadde kjøpt i Namibia. Det var en veldig hyggelig kveld, og det ble
også avtalt at vi skulle ha en lignende sammenkomst tirsdag kveld om bord i
Mad Monkey, med temaet pasta og pastasaus.

Søndag opprant, med en fredelig start på dagen. Vi hadde ingen avtaler før
kl.10, og satt i cockpiten og nøt en lang frokost – helt til det banket i
skroget. Det viste seg at «Influencer», Sid og Matt hadde tatt seg en
svømmetur på morgenkvisten. Vi inviterte dem om bord og serverte kefirvann
og te, helt til vi måtte forberede taxitur til land igjen.

Denne gangen hadde vi Robert, 82 år gammel som sjåfør. Vi knødde oss inn i
bussen hans, i alt 8 stykker, og han tok oss opp til Diana’s peak. Vi måtte
gå fra veien, og det tok omtrent 2 timer å komme opp. Vi tok oss god tid,
for alle var ikke like veltrente, og hele vitsen var jo å ha det hyggelig
sammen i tillegg til at vi skulle få en fin tur. På nedturen igjen, tok han
oss til noen graver fra krigstida. Der var rundt om 96 krigsfanger gravlagt.
Ingen av gravene hadde navn, bare et nummer, mens to gravstøtter viste både
navn og nummer på alle fangene. De var i alderen 16-61 år da de døde.

Etter turen slappet vi av på «Napoleons hotell». Der fikk vi litt å drikke
og planla litt videre hva vi skulle gjøre framover. Vi ble enige om å ha
middag på «Rosie’s restaurant» oppe på fjellet. Det betydde at vi måtte ha
transport opp dersom vi ikke ville gå Jakobsstigen. Ikke alle hadde lyst til
det, derfor tilkalte vi Robert slik at vi fikk skyss opp. Helen og Martin
gikk Jakobsstigen sammen med «Mad Monkey’s» Josh. De var oppe før oss andre,
og vi hadde en kjempefin kveld sammen, med utsikt over havet og solnedgang
og det hele. I tillegg var vi så heldige at noen andre hadde avtalt med
taxibåten om en avgang kl.21, slik at vi fikk en rolig kveld uten å måtte
skynde oss.

Mandag morgen hadde kapteinen heldigvis en avtale om snorkling med
hvalhaiene igjen. Det gav en etterlengtet tid med PC-en for blogging, til
glede for alle som gjerne vil høre litt nytt! Det som gjør at bloggen tar
tid, er bildene og internettilgang. Jeg er ikke flink til å redusere
størrelse på bilder for forsendelse via satellitt, dermed må jeg vente til
vi er på kafe slik at vi har internett.

#end