can we help
+44(0)1983 296060
+1 757-788-8872
tell me moreJoin a rally

Menu

Aurora Polaris - 8. februar 2017 - World ARC 2017-2018



Denne natta var det særdeles stille, men ikke for varmt. Klarte å sove uten
vifte, og mygg og knott fantes ikke. Til og med fluene her er høflige. De
kryper ikke i ansiktet og kiler oss på morgenkvisten, og de holder seg unna
maten vår. Da havregrøten og kaffedrikkingen var unnagjort, låret kapteinen
ned lettbåten. Vi hadde lest at lokalbefolkningen kom ut til båtene med både
fisk og perler, men nå orket vi ikke vente lenger. Kaptinnen hadde sett dem
ganske lenge allerede, men de kom liksom ikke nærmere. Et raskt blikk med
kikkerten avslørte at det ikke var båter, men to skjær i sjøen! Det
kvinnelige shoppingsinstinktet var nå på bristepunktet, og det hjalp lite at
kapteinen først skulle se seg om rundt på øyene.

Endelig skulle han sette full gass inn mot landsbyen, med det resultatet at
den nye påhengsen gravde seg lenger og lenger ned i vannet. Den hadde altfor
tung last – eller feil fordelt last. Vi måtte bare putre videre mot
landsbyen. Kapteinen kjørte dinghyen inn på sanden, og vi trådte uti vannet.
Plutselig hørte vi et plask, og da vi snudde oss, lå en av mannskapet på
rygg uti vannet, med den ene armen oppi lettbåten. Vedkommende utbrøt: «Jeg
berget i alle fall veska med pengene, kameraet og telefonen!» «…og håret,»
kom det fra en annen. Ingen våget å le med en gang, siden armen gjorde litt
vondt.

Vi gikk opp i landsbyen. Denne hadde litt finere murbygninger, med friske
pastellfarger og dekorasjoner, omtrent sånn som på St. Lucia. En liten
grisunge var bundet til et tre, og lå og slumret i skyggen. Ved bordet i
skyggen satt fire voksne menn og spilte noe som liknet domino. Det så veldig
alvorlig ut, for ingen av dem tok notis av de fire nyankomne som virret
rundt i hovedgata. Vi hilste på en mann i landsbyen og lurte på om vi kunne
få kjøpe frukt og grønnsaker. Han sa vi måtte spørre i husene. Da fant vi et
hus hvor de hadde ananas. Prisen var femti dollar, og vi bare så på dem. Da
gikk den raskt ned, og vi fikk den for 2 dollar (de skulle visst bare ha 1).
Hva med perler, da? Jo, da måtte vi gå rundt i privathusene og spørre. Ei
jente kom med ei svart perle, men den så både matt og verdiløs ut, og jeg
fikk forklart henne at jeg ville ha hvite perler. Da måtte vi gå rundt og
spørre. Det hadde vi ikke tid til, så vi gikk videre. Der fant vi en liten
butikk hvor de i alle fall hadde tørrmat – og kald brus. Vi kjøpte fire
flasker, gikk mot stranda og kom oss oppi båten, og kapteinen startet
motoren – som slett ikke ville starte! Da var det en av mannskapet som
meldte seg frivillig til å ro. Det syntes kapteinen godt om, og så rodde vi
utover. Plutselig var det en inne i landsbyen som hoiet på oss. Han hadde en
plastpose med tre «hoder» oppi. Ah, det var jo sikkert papayaen vi hadde
spurt etter! En av ungene som badet på stranda kom springende med den og
vasset uti. Det kostet fem dollar!

Så kunne vi ro videre. Det må ha vært et litt fornøyelig syn for
lokalbefolkningen, og vi snakket om hvor mange timer det ville ta å ro helt
tilbake, og hvordan arbeidsfordelingen måtte være. Da vi hadde rundet
hjørnet, og var ute av syne for landsbyen, startet plutselig motoren, og vi
kom oss fram i rimelig tid. Så mye mer om denne dagen er ikke å fortelle. Vi
kom oss av gårde og seilte nordover igjen. Vi skal være på isla Contadora
den 9.februar. Avreise til Galapagos er den 10. Før det mørknet helt, så vi
en hval!

#end


Previous | Next