Da vi var ankommet Cocos Keeling hadde, jeg kapteinen, et par hovedgjøremål
og det var å få autopiloten til å fungere samt få emailen til å virke.
Det viste seg at ingen i flåten hadde tilsvarende vår motor som reservedel
og ikke fikk vi svar fra Lewmar, leverandøren av driveuniten. Gode råd var
dyre og det ente opp med at vi fikk tak i en gammel rustet elektromotor som
hadde mye større børster som måtte files/pusses til rett størrelse. Motoren
var forseglet, ikke skrudd i sammen og denne måtte deles med det verktøyet
vi hadde tilgjengelig.
Da vi skulle hente den gamle motoren kom vi borti en generator som senkes
ned i sjøen, noe som medførte at dette feste brakk i to. Nå var vi uten
autopilot og båten som gav oss den gamle motoren uten lader fra strømmen i
sjøen under seil. Kapteinen måtte dermed avgårde med dinghyen til Home
Island og oppsøke flere hus før han fikk et materiale han mente kunne brukes
til å lage nytt feste. Dette var rester fra bryggen på øya, en syntetisk
material som de brukte til stolper, pilarer etc. Han brukte motorsag til å
grovkappe et stykke fra en stolpe som var 200x100mm i tverrmål. Deretter var
det tilbake til båten for å lage nytt feste med det verktøyet vi har
tilgjengelig. Når dette var ferdig og avlevert kunne arbeidet med vår egen
autopilot starte. Vi fikk pusset ned børstene til ca 1/4 av størrelsen og
monterte det sammen. Nå var det store øyeblikket kommet for å se om fiksen
ville virke. Når spenningen ble skrudd på og autopiloten startet, startet
rattet umiddelbart å rotere. Vi lot autopiloten stå på vindror mens vi lå på
anker for å verifisere at den virket. Etter et par dager følte vi oss
komfortable på å sette avgårde over det Indiske Hav.
Torsdag 27. september skulle (nesten) alt skje. Det skulle toppes opp med
drivstoff for 14 dagers seilas via kanner fra en båt. I tillegg skulle hele
flåten over til West Island og utforske den. Vi hadde nesten ikke klart å
svelge frokosten, før en lettbåt med våre Madrigal-venner dukket opp og
lurte på om vi ikke skulle være med inn på ferja til vest-øyene. Joda, men
det hadde vi jo god tid til! Nei, ferja kommer kl. 8.30! Ja, men nå er den
jo kvart på åtte! Nei, den er kvart over!
Da ble det et «hattafåk» igjen! Jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville
gjøre, og det på minuttet. Kapteinen skulle være igjen i båten og vente på
diesel. Enden på visa ble at jeg kom meg med ferja. Den gikk fra brygga inne
på stranda. Vi må altså bruke lettbåt her for å komme til land.
Ferjeturen endte på Home Island, og der ble jeg for sent klar over at jeg
var svært uanstendig kledt. Her skulle hverken knær eller skuldre være bare.
Heldigvis hadde Sofia, ei dame fra Ungarn, et ekstra tørkle i ryggsekken
sin. Det bandt Angela rundt livet mitt, og jeg forsøkte å dekke til
skuldrene med ryggsekkstroppene.
Så begav vi oss ut i gata! Først skulle vi innom og betale for oppankringen.
Der kunne i alle fall jeg vise dem veien, siden vi hadde vært her i går.
Etterpå gikk vi til museet og fotograferte to gamle, fine trebåter, og leste
litt om historien på øya. Forstår det har vært litt rift om disse øyene
også.
Det siste vi skulle gjøre før ferja gikk videre til West Island, var å
besøke Oceania House. Det var et nydelig herskapshus som vi fikk omvisning
i. Vi kom der litt sent, for omvisningen var allerede i gang. Det er grunnen
til at jeg ikke kan referere historien uten å være på tynn is. Vi fikk
fotografert litt, og klappet katten som tydeligvis hørte til i huset.
Inne i ferja, kunne jeg ta av meg tørkle og føle meg litt normal igjen. Det
er i grunnen rart at slik en liten prikk på kartet kan være så stor i
virkeligheten. Det tok en halv time fra Home Island til West Island med
hurtigbåt. Der måtte jeg igjen bestemme meg på flekken hva jeg ville gjøre!
Bussene stod klar for å ta imot oss, alt etter hva vi ville se. Jeg valgte
Cocos-turen.
Tony, som eieren av kokosnøttfarmen heter, fortalte om sitt levebrød. Han
hadde også kommet hit med tomme hender, og bygget seg opp en bedrift. Først
hadde han tørket salt for salg, og funnet ut at dersom han tilsatte saltet
forskjellige krydder/urter, så ville kanskje folk kjøpe mer av ham. Senere
fant han ut at han kunne lage chips av kokosnøtter. Han viste oss hvordan de
gjorde det, fra det å fjerne hylsteret rundt nøtta, og til den var tømt for
vann og klar til å skrelle chips MED POTETSKRELLER FOR HÅND!
Vi fikk smake chipsen – med salt, salt og urter, og kakao og kanel. Det var
helt nydelig! Etterpå serverte Tony oss kaffe og smultringer, og gratis
wi-fi. Da ble der en stille stund……
Bussen tok oss videre til stranden ut mot havet. Der fikk vi gå inn i en
trebåt som var blitt til et galleri. Utsikten derfra var upåklagelig, og vi
fikk kvitte oss med litt kontanter igjen.
Ferja gikk helt til Direction Island, hvor ARC-flåten hadde sitt
oppankringssted. Kapteinen var litt snurt for at kaptinnen ikke hadde kjøpt
t-skjorte til ham også. Han hadde kommet til West Island litt senere enn oss
andre, for noen kapteiner måtte vente på dieselfylling fra kanner i bukta.
Vi trengte bare litt til generatoren, for vi hadde ikke brukt motor under
seilasen fra Lombok.
Ved tre-tida ankom altså de andre som ikke hadde fått være med fra morgenen
av. De fikk seg i alle fall en lunsj på Tony’s cafe, og en prat med de andre
før vi tok ferja tilbake etter kl.18. Jeg hadde lovt Rally Control å maile
vår leg-deklarasjon innen dagen var omme, og var rimelig irritert da
kapteinen nektet å returnere med lettbåt til stranda for at jeg skulle få
nett til å gjøre nettopp det. For dere som ikke vet det: alt internett må
kjøpes online fra hotspoter på øyene. Også direction island hadde en, men da
vi ringte fra telefonapparatet på stedet da vi kom inn morgenen/formiddagen
etter, viste det seg at de hadde problemer med akkurat den hotspoten. Det
betydde at vi måtte dra med dinghy helt til Home island for å bruke
hotspoten der.
I forkant av alt dette, hadde kaptinnen sittet i dinghyen og ventet på at
kapteinen skulle bli ferdig til å dra inn. Hun hadde pakket badetøy,
snorkleutstyr, bankkort og alt de trengte for å ha en fortreffelig fredags
morgen til å unnagjøre litt dataarbeid kombinert med badeførnøyelse ved øya
de lå oppankret. Ingen må fortelle henne at det bare er damer som tar lang
tid til å bli ferdig når man skal ut på noe! Etter å ha ventet i noe som
syntes å ligne evigheter, dro hun resolutt dinghytauet inn, gikk inn i båten
og lurte på hva kapteinen holdt på med. Jo, han skulle ha tak i den pennen
som alltid hadde så lett for å forsvinne! Kaptinnen fant fram flere penner,
met var den HVITE pennen han skulle ha! Men du har jo nettopp hatt den! Hun
måtte lette på noen papirer på bordet, og der lå den. Omsider klarte de å
komme seg ut i lettbåten, bare for å finne ut at noe nett kunne de bare
glemme. Det ble en dukkert i stedet, og det er da slett ikke å forakte!
Det som senere skjedde den dagen, kunne vi godt vært foruten. Vi kom oss inn
til Home Island, satt under paviljongtaket og ble der i samfulle fem-seks
timer uten noe særlig resultat. Kapteinen hadde kontakt med de som forsyner
oss med iridium nettverk, og mulighet til å sende mail mens vi seiler. Det
har seg slik at de hadde sendt oss et nytt sim-kort for flere måneder siden.
Etter at det kom på plass, har ingenting virket. Så kom vi altså til dette
stedet, som ikke kunne selge oss annet enn wi-fi. Via wi-fien måtte vi altså
ringe på skype (og wi-fien var meget begrenset, både i tid og MB). Det var
fredag både i England og her, og det var viktig for oss å få dette i orden
før de lange passasjene på havet. Ganske nedslått måtte vi returnere til
båten før det ble for mørkt til at vi kunne se korallene og navigere trygt
mellom dem.
Heldigvis fikk vi hjelp av Martin, en av våre medseilere fra forrige fleet.
Han tilbragte kvelden og neste formiddag sammen med kapteinen, og fikk rolig
snakket gjennom alle oppsettene og prosedyrene, slik at vi nå har nettilgang
på seilasen vår. I tillegg fikk han ordnet ei avløpspumpe i framre lugar,
fikset ei spile til storseilet – alt mens kaptinnen var på vift med Howard
på Misto. Howard skulle til Home island for å nyte gratis wi-fi under
landing og take-off på flyplassen der. Da fikk jeg handlet litt mer nyttige
ting, bl.a ei t-skjorte til kapteinen.
Søndag var det skipper’s briefing og lunsj på stranda. Og til dere som ikke
visste det; Aurora Polaris fikk 2.plass. Vi var tre båter som hadde 0
motortimer, og vi ble altså nr.to.
Det siste vi gjorde søndag ettermiddag/ kveld, var å snorkle på Rip-en på
Direction Island.
Mandag formiddag startet 14 dagers seilas mot Mauritius.
20181007_115111 (WEB) DJI_0118 (WEB) P9270087 (WEB) P9280162 (WEB)