En tålmodighetsprøve, risiko for hjerteinfarkt og sekunder fra å bli gal!
Tripptelleren har tatt ferie sammen med speedometert, og vinden – ja, den er et
eventyr for seg selv... Med kort avstand til land ligger vi fortsatt er ute å
dupper og venter på at seilene atter skal fylle seg opp. Etter mye klaging,
sutring og forbannelse over værguder og værmeldere (ja, for det er jo deres
feil!), tar vi oss selv i å ligge på dekk og slikke sol, med en pils i hånden,
et blikkstille hav og skyfri himmel – og bare klage! Vi kommer frem til at vi
har det faktisk bare bra. Å klage over denne tilværelsen blir i ganske mangen
tilfelder bare feil. Vi nyter dagene i sola, med godt selskap og gode
historier. På nattevakten ligger jeg og ser på stjernene, styrer roret med beina
etter relativ peiling på Stella Polaris og hører på radioresepsjonen – har det
ikke så ille...
Linn disker opp med tomatsuppe med masse digg oppi til lunsj. Det er stille
som i graven i cocpit, alle fire langt inne i hver sin bokverden, litt brunere
for hvert minutt som går. Vi forfyllter “solsengene” strategisk etter sola, for
så å forsvinne tilbake til literaturverdenen. Plutsselig dukker det opp en
servitør fra luken i forpiggen med to vinglass og en flaske rød. Amund og jeg
sitter på bakken og tar en skål for en nydelig solnedgang. Linn disker opp
middag i mørket og serverer oss en nydelig risgryte med pølsebiter, mais,
annanas og bønner, sikkert mye annet godt også, men stjernene klarte ikke lyse
opp alle detaljene på tallerkenen...
Amund og jeg er nå på, vi vokter over havet etter squalls, stormer, fronter
og tråg– ingenting i sikte (du kan sove godt mamma..). Sola står midt på
himmelen, en ny dag med solfaktor og “dekksliting”. Vi gleder oss til fast grunn
under beina, Pina Colada og cocosnøtter, men frem til da nyter vi dagene
ombord!
Utseilt distanse siste 24t: 48nm
Eirin