S/Y All-Linn fosser videre mot sitt enda ganske fjerne mål Rodney Bay på St. Lucia. Det faktum at denne Atlanterhavskryssingen ikke bare er en transportetappe, men også en regatta, har blitt viktigere for oss etter at starten gikk en det vi på forhånd hadde tenkt. Det er rart med det, får man et startnummer, så skjer det noe med oss! Så dagens høgdare nå er posisjonsrapporten fra ARC som vi mottar sammen med værmeldingen fra Mads rundt kl 1300. Etter at vi for to døgn siden så at vi tapte terreng, har vi presset på litt ekstra, noe vi fikk betalt for i går med 150nm og litt over 6 knop i snitt siste døgn. Siste 24 har vi loggført 153nm, så farten er stadig bra. Hovedkonkurrenten vår er den norske båten Rabalder, av den enkle grunn at den er identisk til vår egen! At mannskapet også består av en trønder og to nordlendinger understreker bare nødvendigheten av at det er vi som tar dem i mot på St. Lucia og ikke – gud forby – motsatt. Kunsten er selvsagt å finne en god balanse mellom ønsket om fart, og nødvendigheten av en trygg seilas uten unødig slitasje på seil og rigg. Og mannskap!
Det går mot slutten på kyllingbestanden ombord, takk og lov. I går aften gikk unge lovende Amund i gang med liv og lyst i byssen, og skulle lage, som han skrev på gårsdagens blogginnlegg, “noe med kylling”. Han skal ha mye kreditt for innsatsen, som var absolutt upåklagelig. Han scorer også høyt på underholdningsverdi, etter at han oppdaget at det faktisk er mulig å sende stekepannen – med innhold – i god fart mellom komfyr og skrog ved hjelp av litt bølger og en noe uheldig plassert lanke! “Noe med kylling” retten ble sporenstreks forvandlet til “noe med skinke”. Og alle var både glade og fornøyde, muligens utenom en noe desillusjonert kokk. I dag står egg & bacon & bønner på lunsjmenyen, og til middag blir det i hvert fall “noe UTEN kylling”.
Dagene på Atlanteren renner av sted i en utrolig fart. Vi går våre vakter, spiser, sover, nyter sol og hav og hverandres selskap, samt sluker den ene boken etter den andre. Min nyanskaffede Kindle er en beint frem vidunderlig liten gizmo. Anbefales! Ellers er Eirin stadig dypt inne i Game of Thrones, Linn har fått øynene opp for Gert Nygårdshaug og Amund gikk nettopp i gang med Labyrinten av Kate Mosse etter å ha kost seg med alle listene til Nick Hornby i High Fidelity.
Havet er dypt asurblått, himmelen blå og ofte glasert med lyse, lette skyer, og flygefisken flagrer rundt skuten rett som det er. Turen over Atlanterhavet er på en måte selve manifestasjonen av turen vår, og det er en veldig god følelse å være her. Dette har vi tenkt og snakket om i lang tid!
Båten fortjener også noen linjer. Vi har hele tiden vært godt fornøyd med henne, men det er først nå hun viser sitt egentlige potensiale. Med sine 36 fot er hun selvsagt ikke blant de raskeste båtene i ARC, men hun er perfekt som langturbåt likevel. I medvindseilas er det vi som er begrensningen. Båten danser med bølgene og reagerer spontant både på ror og seiljusteringer. Vi prøver oss frem hele tiden, og har stort sett 2 rev i storseilet mens vi bruker den store genoaen vår som motor og justering etter forholdene. Det er veldig fleksibelt, og gir oss muligheten til å redusere seilarealet betydelig på et øyeblikk. Det er viktig, for vi har vind mellom 20 og 30 knop, med kast på 35-40 rett som det er. I tillegg passerer det noen byger med masse vann og vind nå og da. Seilene er spridd vha spinnakerbommen, og det fungerer utmerket. Andre designdetaljer som vi først nå setter skikkelig pris på, er L-formet bysse og to rette sofaer i salongen som er glimrende sjøkøyer hvor man ligger trygt og godt i all slags rulling.
Nyt adventstiden der hjemme!
Utseilt distanse siste 24t: 153nm
Eirik, et sted i Atlanterhavet.